Vi som arbeider tett på den norske transportnæringen blir alltid like i stuss når Statens vegvesen lanserer en ny kontrollstatistikk. Dette henger ikke på greip, tenker vi. Enda verre blir det når enkeltpersoner i Vegvesenet går ut i media og driver med direkte uthenging av den norske transportbransjen, med utsagn som ”norske sjåfører er verre enn utlendingene”.

Trist lesning

Derfor har NLF nå gått metodisk til verks og kartlagt de faktiske forholdene. Vi har gått i dybden i kontrollstatistikkene, deltatt på tungbilkontroller og snakket med folk på innsiden. Og det tok ikke lang tid før vi skjønte at kart og terreng absolutt ikke stemmer overens. NLFs avsløringer er trist lesning. Trist for den norske transportnæringen og trist for de erfarne inspektørene i Statens vegvesen som opplever at innsatsen deres ikke reflekteres i kontrollstatistikkene.

Bruker alle sansene

Når Vegvesenet utfører en storbilkontroll er målet å stoppe trafikkfarlige kjøretøy og sjåfører; å få verstingene bort fra veien. Denne prioriteringen dikterer også hvordan hver enkelt inspektør utfører sitt arbeid. Han eller hun baserer seg på erfaring når de vurderer kjøretøyene som ruller inn på kontrollplassen. Ser lastebilen lurvete ut? Høres det ut som bremsene spiller på siste vers? Er det en gjenganger som har blitt kontrollert tidligere - og hvordan sto det i så fall til forrige gang? Inspektøren benytter alle sansene for å plukke ut verstingene. På toppen av dette stilles et stadig større arsenal av teknologiske hjelpemidler til rådighet, som ytterligere bidrar til å luke dem ut.

Paradoksalt nok fører den kontinuerlig forbedrede seleksjonsprosessen til et økende statistisk problem: Mens de useriøse og trafikkfarlige aktørene stoppes oftere, blir de ryddige aktørene i større grad utelatt fra statistikkene. Men det betyr på ingen måte at de ikke kontrolleres.

A-, B- og C-kontroller

Enkelt sagt kan vi dele inn tungbilkontrollen i A-, B- og C-kontroller. Hvilken av disse inspektøren utfører, avhenger av teknologisk utvelgelse, totalinntrykk og magefølelse.

  • A-kontrollen er en rask sjekk av vekter, dekk, utstyr, bremser og dokumenter - en kontroll som erfarne inspektører utfører på et par minutter.
  • B-kontrollen er en grundigere sjekk av de samme parameterne, i tillegg til kontroll av bombrikke og utskrift av kjøre- og hviletid.
  • Til sist har vi C-kontrollen, som er en full gjennomgang av samtlige sjekkpunkter.

De fleste kontrollene synliggjøres aldri

Til tross for at både A-, B- og C-kontrollene sier mye om tilstanden på det aktuelle kjøretøyet, er det kun den siste som oppfyller kriteriene for tungbilkontroll og legges inn i databasene. A- og B-kontrollene kommer aldri allmennheten for øret.

Så hva forteller egentlig statistikken oss? Jo, den sier noe om hvor dyktige Statens vegvesens kontrollører er til å sile ut verstingene. Og kontrollørene har naturligvis bedre kjennskap til den norske transportnæringen enn den utenlandske, og får derfor høyere treffprosent på feil og mangler ved norske kjøretøy og sjåfører.

Må skjerpe inn rutinene

Statistikken fungerer altså ikke som et barometer på transportnæringen, som enkelte i både myndighetene og media tilsynelatende tror. Og frem til inspektørene får anledning til å rapportere hvor mange kjøretøy som faktisk kontrolleres, vil vi kreve at Statens vegvesen skjerper sine rutiner for bruk av statistisk materiale i eksterne uttalelser.