Familien med jernvilje

«Dette er hårdt; men din jærn-vilje sejrer væl» skrev Bjørnstjerne Bjørnson en gang i 1870-årene. Sitatet kan passe for svært mange transportbedrifter i Norge, som har måttet kjempe seg frem under tøffe økonomiske kår og med knallhard konkurranse fra aktører i både inn- og utland. Men kanskje passer det bedriften Kaasa Transport på Notodden aller best.

Ikke bare har de kommet seg helskinnet gjennom en finanskrise på to stødige bein, de har klart å holde liv i en nisje de aller fleste norske transportører nå har gitt opp. De kjører nemlig fortsatt nedover i Europa.

Stabilt kundeforhold til Tinfos

For å klare det mange andre ikke får til, kreves det jernvilje. At det bor slike egenskaper i Kaasa-familien, er det liten tvil om. Og kanskje har denne mentaliteten muligens blitt noe påvirket av det som lastebilene har fraktet opp gjennom tidene? For helt siden tidlig på 70-tallet har Kaasa Transport spesialisert seg på frakt av jern fra Tinfos Jernverk, som på den tiden var et av de største i Nord-Europa.

– Da jernverket her i Notodden ble lagt ned ble produksjonen flyttet til Kvinesdal, rundt 35 mil herfra. Vi fortsatte å kjøre jern derfra, med levering i Sverige, forteller Øistein Kaasa, sønnen til Kjell Ivar Kaasa som startet foretaket i 1971.

Sverige er langt ifra den eneste destinasjonen bedriften har hatt utenfor Norge. Anita Kaasa, Øisteins søster, beskriver en oppvekst hvor venninnene var misunnelige på alle turene hun fikk bli med på.

– På 80-tallet da jeg gikk på skolen begynte det å bli mer og mer vanlig å reise til Syden i feriene. Det hadde jeg også lyst til, men fikk aldri anledning. Likevel var det jeg som ble sett på som den bereiste, fordi jeg fikk være med på så mange turer rundt omkring i lastebilen. Det ble turer til både Sverige, Danmark og Tyskland. Men de fineste turene med lastebil var oppover til Nord-Norge.

Til Østerrike på første arbeidsdag

De var opprinnelig tre søsken som alle valgte å følge i farens fotspor og satse på transport. Først Roger, så Øistein og til sist lillesøster Anita. Eldstemann var lidenskapelig interessert i lastebil hele sitt liv, men Roger gikk dessverre bort i januar i år.

Øistein forteller på sin side om en lastebilkarriere som startet med et dagferskt lastebilsertifikat i hånda i 1987. Da ble han satt bak rattet med beskjed om å kjøre til Østerrike med et lass grunnmursplast fra firmaet Platon (som i dag heter Isola).

– Det var litt av en ildprøve, for å si det sånn! Men det gikk jo fint, selv om det var grensekryssinger overalt på den tiden, med de utfordringene det medfører. Først i Frederikshavn, så i Padborg, så en hel dag i Østerrike. Der ville de telle alle rullene med grunnmursplast som jeg hadde med i lasten. 

Andre tider

Selv om Anita formelt sett ikke hadde startet sin karriere i bedriften enda, husker hun godt hvilke utfordringer de hadde.

– Den gangen måtte vi ha egne tillatelser for hvert land. Problemet var at Tysklandstillatelsen kom ikke i posten før fredag etter klokka to. Og kom den ikke da, kunne du ikke kjøre uken etter. I tillegg var det et salig styr for å sørge for at sjåførene hadde med seg riktig valuta til de forskjellige landene. Den gangen var det ikke så veldig mange dieselkort, så alt måtte betales kontant, og da i alt fra lire, østerrikske shilling og tyske mark til danske kroner.

Øistein stemmer i og legger til flere utfordringer.

– Vi kunne heller ikke ha med mer enn 200 liter diesel inn i Tyskland. Og skulle vi ringe noen underveis, måtte vi inn på bensinstasjoner og finne telefonautomater. Det var ikke snakk om mobiltelefon den gangen.

Samtidig beskriver han en spennende tid hvor det var vanlig å få selskap av mange norske yrkessjåførkollegaer på båten Peter Wessel, som den gang gikk i rute mellom Larvik og Frederikshavn.

Sommerjobben som aldri sluttet

I 1993 var det Anitas tur til å prøve seg i transportnæringen. Hun startet da på kontoret i en sommerjobb, og siden har hun vært der.

– Jeg er jo født inn i transporten, så jeg har knapt et minne fra barndommen som ikke har med lastebil å gjøre.

Mor og medgründer Britt bekrefter dette.

– Hun har tatt telefoner for oss siden hun var bitteliten. Og da svarte hun gjerne på svensk, noe som sier litt om hvor mye hun hadde vært i nabolandet på lastebilturer, mimrer hun med et smil.

I løpet av årene har Anita fått ta del i spennende tider for bedriften. Både hun og Øistein mener hverdagen nå er mye enklere enn før.

– Uten tvil. Det merkes særlig at det har blitt mindre tungt manuelt arbeid. Før måtte vi stå på stige og rulle opp kapellet for hånd, noe vi fort kunne bruke en halvtime på alene. Mens på dagens flisbiler med tipp går det bare to minutter, og da trykker vi bare på en knapp og venter på at sideåpningen går opp automatisk, forteller Øistein. 

Fra finanskrise til Fair Transport

Som alle andre norske transportforetak har også Kaasa Transport hatt både oppturer og nedturer. Anita beskriver finanskrisen i 2008 som det mest dramatiske.

– Konkurransen med utenlandske aktører begynte vi å merke allerede tidlig på 2000-tallet. Men da finanskrisen kom, forsvant omtrent all kjøring til utlandet over natta. Bare Belgia-bilen sto igjen.

Etter de smale årene har tidene derimot snudd for bedriften. Selv i annerledesåret 2020 har Kaasa Transport opplevd god vekst.

– Vi har tre biler i bestilling og kjører stadig mer på kontinentet igjen, godt hjulpet av ei svak krone som gjør norske kvalitetsbedrifter mer prisgunstige. Samtidig har vi stadig mer å gjøre på distribusjonskjøringen, sier Anita, som legger til at de nå har seks biler totalt som gjennomfører lokale og regionale distribusjonsoppdrag. 

Totalt har Kaasa Transport 22 ansatte, hvorav 18 er faste sjåfører. Grunnet plassproblemer flyttet de til nedlagte Notodden stasjon i januar 2019, hvor administrasjonen til daglig sitter i den historiske stasjonsbygningen. Fra disse lokalene har bedriften nylig gjennomført Fair Transport-sertifisering, en prosess de var forberedt på kom til å bli tøff.

– Vi hadde hørt at sertifiseringen kunne være tidkrevende. Men der ble vi positivt overrasket. Det var veldig greit at vi kunne fylle ut det vi var trygge på, og så fikk vi god oppfølging fra NLF rundt de punktene hvor vi var mer usikre, forteller Anita, som sammen med Cecilie Berget har styrt bedriften gjennom prosessen. 

Lar seg engasjere

Det er ikke bare gjennom Fair Transport at Kaasa-familien setter sitt avtrykk i NLF-organisasjonen. Nylig ble Anita valgt inn som medlem i fylkesstyret i Telemark. Der håper hun å få et innblikk i hvordan NLF drives fra et medlemsperspektiv.

– Det er jo spennende å se hvordan organisasjonen tar tak i ting, og hvordan problemstillinger blir løftet både lokalt og sentralt. Det gleder jeg meg til å bli mer kjent med.

Bedriften ser også frem til å profilere Fair Transport-medlemskapet, noe de håper fører til positive tilbakemeldinger fra transportkjøperne.

– Akkurat nå er sertifiseringen så fersk at vi ikke har hatt anledning til å fortelle kundene våre om det. Men det blir spennende å se hvilken effekt det har. Men vi har også et forslag til forbedring: Vi håper at Fair Transport-oblatet kommer med et årstall, slik at vi kan se at bilene har gyldig sertifisering som gjelder for inneværende år, sier hun.

Fra før av har Kaasa Transport pleid merkevaren godt. De bærer firmalogoen tydelig på siden av lastebilene, noe de mener er den beste reklamen de kan få. Til neste år vil en kunne se Kaasa-biler med et nytt design for å markere bedriftens 50-årsjubileum.

– Vi skal være gode på kvalitet og punktlighet, og derfor er vi stolte av merkevaren vår. På den måten har vi tiltrukket oss kunder som har hørt at andre er fornøyd. Vi trenger ikke å reklamere så mye, utover profilen på bilene, sier Øistein, som legger til at de er veldig nøye med utseendet på bilene.

– Det er varemerket vårt. Vi har en forkjærlighet for bil, og det blir lagt merke til.

Les også: Vil inspirere andre