Innlegget sto først på trykk i Aftenposten 6. mars.
I Aftenposten 1. mars skriver Pavel Solovyov, kommersiell direktør i Kreiss, at norsk transportnæring i diskusjonen om trafikksikkerhet fremstiller næringen som todelt. Norsk og utenlandsk. Og ja, han har rett i at dette er todelt. Det handler imidlertid ikke om nasjonalitet, men om seriøs vs useriøs, og mellom de som er kvalifisert til å kjøre på norske vinterveier og de som ikke er det.
Og i denne diskusjonen kan vi ikke late som om østeuropeisk lavpristransport ikke har 2–3 ganger så høy risiko til å havne i en ulykke med fatalt utfall slik TØI har slått fast, eller at de kommer fra en trafikkultur som tillater fra 70 (Latvia, 2017) – 98 drepte (Romania, 2017) pr. million innbyggere. I Norge var tilsvarende tall 20 drepte pr. million (ETSC-statistikk).
Åpenbar mangel på erfaring og kunnskap
Vi kan heller ikke late som om sjåførene fra lavprisselskapene fra disse landene er kvalifisert til å kjøre på norske vinterveger. At de har tilstrekkelig erfaring og kunnskap. Hver vinter ser vi at det her er store mangler. Derfor blir det ofte en diskusjon om utenlandske selskaper og biler. Det er litt synd, fordi det handler ikke kun om nasjonalitet.
For NLF handler trafikksikkerhetsarbeid om å forhindre ulykker. I våre øyne spiller det ingen rolle hvilket land lastebilen eller sjåføren kommer fra når kritikkverdige forhold avsløres; en trafikkfarlig sjåfør i et uforsvarlig kjøretøy skal bort fra vegen. Uansett.
Derfor har vi i årevis etterlyst flere kontroller og bedre vinterdrift på veiene våre. Vi ønsker strengere krav til både utstyr og sjåførenes kvalifikasjoner. Dette er ikke noe vi gjør med bakgrunn i nasjonalitet. Vi ønsker ganske enkelt at alle som frakter gods på norske veier skal ha riktig utstyr og kompetanse, og at det skal straffe seg å ikke ha ting i orden. Derfor er det vanskelig å se relevansen i hvor stor andel av Kreiss sine oppdrag i Norge som er knyttet til kabotasje. Når det gjelder trafikksikkerhet spiller det ingen rolle om transporten som blir utført er et kabotasjeoppdrag, tredjelandskjøring eller en bilateral internasjonal transport. Poenget er at vogntog som befinner seg på norske veier skal bidra til færrest mulig ulykker.
Utløsende part i 80% av ulykkene
Som nevnt innledningsvis handler imidlertid dette også om opprinnelsesland. Solvyov viser selv til TØI-rapporten om ulykkesrisiko for øst-europeiske vogntog. Denne rapporten viser med all tydelighet at dette handler om erfaring og kompetanse, altså hvor kvalifisert sjåførene er til å ferdes på norske vinterveier. Tall fra forsikringsbransjen viser at i ulykker der utenlandske vogntog er involvert, var de i 80% av tilfellene utløsende part. Legger vi trafikkultur på toppen, i form av statistikk over antall drepte i de ulike landene, ser vi at dette langt fra er synspunkter som NLF har kokt sammen, slik Solvyov hevder, men derimot godt dokumenterte fakta som er en viktig del av debatten.
Vi går ikke god for Solovyovs beskrivelse av eget selskap, men det er jo en selvfølge at utenlandske aktører skaffer utstyr tilpasset norske forhold, og i egen regi gir sjåfører opplæring i vinterkjøring. Det skulle bare mangle! Trafikksikkerhet koster imidlertid penger – og slik sett henger dette nøye sammen med konkurransevilkår. Hvis østeuropeiske lavprisaktører forleder norske transportkjøpere til å tro at de leverer tilfredsstillende kvalitet til en særdeles lav pris, bidrar de ikke bare til dårligere trafikksikkerhet, men også til å utkonkurrere seriøse aktører i Norge. Det advarer NLF sterkt imot. Det skal ikke være hverken akseptabelt eller mulig å sette profitt foran sikkerhet. Hvis Kreiss tilhører den seriøse delen av næringen bør de derfor heller applaudere NLFs innsats for en ansvarlig transportnæring, i stedet for å mistenkeliggjøre oss.
Vi kommer imidlertid til å fortsette vårt arbeid for å avdekke kritikkverdige forhold i næringen. Vi finner useriøse transportører og vi finner useriøse transportkjøpere. Skal man sikre ansvarlig transport må vi avsløre begge kategorier. Uavhengig av nasjonalitet.