Når man står overfor et problem som krever en teknisk løsning, da pleier de fleste av oss å ta noen telefoner eller google litt, finne ut hvilket utstyr som trengs, for deretter å gå ut og kjøpe det. Men hva om utstyret du trenger rett og slett ikke eksisterer - hva gjør du da?
Svaret for de aller fleste er at problemet forblir uløst. Slikt tankegods er derimot ganske fremmed i Bjørnemyrsveien 2 på Haslum utenfor Oslo. Der løser man nemlig problemer.
Oppfinnerånd gjennom 70 år
Familiebedriften Bærum Septik & Transportforretning ble etablert sommeren 1949 av Bjørn Johansen, som opprinnelig var snekker, og kona Thora, som inntil da vasket trikker. Den eldste sønnen Willy var på det tidspunktet 16 år gammel, og ble satt i arbeid fra første dag. Thora og Bjørn hadde også en annen sønn, Thorbjørn.
– Min far kjøpte brukte franske Forder med V8-motorer etter krigen. Så gravde han opp en diger 3000-liters oljetank fra bakken og fikk en smed til å hjelpe ham å lage bakluker og kraner. Familien bygde en kompressor av en gammel stempelmotor. Kompressoren har jeg stående på en låve enda, forteller Thorbjørn, som i en alder av 74 år for lengst har overtatt bedriften og driver i samme ånd.
Som fireåring i 1949 var han ofte med faren og storebroren på oppdrag, mens moren styrte bedriften fra hjemmebasen. Allerede som tolvåring var han med ute på oppdrag som hjelpemann, og ikke mange årene etter satt han selv bak rattet.
– Jeg begynte å kjøre i 1962, ett år før jeg fikk førerkort, sier han med et smil. Det var slikt som gikk an den gangen.
Har alt som trengs i garasjen
Det er Reodor Felgen-ånden som har vært den røde tråden i Bærum Septik & Transportforretning helt fra starten. Maskinene som trengtes for å løse oppgavene bedriften sto overfor, eksisterte ofte rett og slett ikke. Da var det bare å brette opp ermene.
– Vi bygde for eksempel en 13 000-liters tank på en treakslet Scania. Vi kjøpte bilen med bar ramme og konstruerte et eget tippsystem med hydraulikk, monterte kompressor og mellomaksler til driften som den gangen gikk på reimskivetrekk. Det tok jo sin tid, men da ble det slik vi ville ha det. Alt bygde vi inne i garasjen her. Jeg har fortsatt dreiebenk, fresemaskiner, sveiseapparat og alt jeg trenger hvis det skulle bli nødvendig.
Begynte med to kroner i timen
Og det blir det gjerne. Thorbjørn forteller at han slo ihjel litt tid gjennom vinteren med å konstruere en ny kompressortilhenger som skal kunne hektes på en nyinnkjøpt utrykningsbil. Her har han nok en gang gjort alt, fra å sveise sammen rammeverket, montere kompressor og sette sammen det intrikate vakuumsystemet som trengs for å få mekanismene til å fungere slik de skal. Nå står den nesten komplett nede i garasjen, ved siden av en diger Cadillac.
– Denne bilen kjøpte jeg et halvt år før jeg tok lappen, i 1962. Den har jeg vært Europa rundt med flere ganger i ungdomstiden. Kong Olav hadde en også, men den var ikke cabriolet. Jeg betalte 12 000 kroner for den i 1962, og det var mye penger. Lønna min på den tiden var to kroner timen, men den økte til 5,30 kroner etter hvert. For det hadde bussjåførene. Likevel brukte jeg lang tid på å betale ned denne Cadillac-en.
Nå står bilen til restaurering, noe han forståelig nok ikke alltid finner tid til mellom å drive en transportbedrift og sette sammen maskiner og apparater.
Fra landevegen til sjøen
En ting er sikkert: Thorbjørn er ikke akkurat typen som ser problemer. Utfordringer finnes det masse av, men de tar han en av gangen i ro og mak.
– Jeg har ingen utdannelse, knapt nok folkeskole. Jeg tok ingen formell utdanning før jeg var 38 år. Da tok jeg sjømannsskolen i Oslo fordi vi ville drive med båt i sammenheng med slamsuging i Oslofjorden. Den båten er jo en egen historie i seg selv. Vi kjøpte og hentet den gamle fiskeskøyta i Tromsø i 1981. Den veide 80-90 tonn og var 20 meter lang. Jeg og en kamerat skulle kjøre den sjøvegen til Oslo, sammen med en skipper som etter hvert skulle vise seg å ikke være det likevel. Frem til da var min eneste båterfaring noen kanoturer ute i Oslofjorden. Hadde vi ikke fått profesjonell hjelp halvveis, så hadde jeg ikke sittet her i dag.
24 år med egen septikbåt
De kom seg etter hvert helskinnet til Oslo hvor de satte i gang Reodor-arbeidet med å bygge tankanlegg i lasterommet. Slik begynte Bærum Septik & Transportforretning å hente septikavfall ute på øyene i Oslofjorden, noe de fortsatte med i 24 år. Båten tok sitt siste oppdrag i 2008. – Hvis vi skulle ha sertifisert den som fraktefartøy for videre drift, ville det blitt så kostbart at det nesten hadde vært mer lønnsomt å kjøpe et helt nytt fartøy, sier Thorbjørn.
Samtidig ble det bygget pumpestasjoner ute på noen av øyene som sikret pumping av septik rett til fastlandet. Men fortsatt var det et behov for slamsuging i Oslofjorden. Hvordan skulle man løse utfordringen uten et eget pumpefartøy?
Kan møte slamsugingsbilen midtfjords
Da fikk sønnen Morten en lys idé: Hva om man rett og slett setter en septikbil på en lekter?
– På den måten eliminerer man både behovet for å suge opp slammet med septikbil ved havnen, samt behovet for et eget pumpefartøy. Vi slår dermed to fluer i en smekk.
Og slik ble det: Ved å samarbeide med Lindøya Slipp AS kjøres lastebilen ut på lekteren Fjord, som frakter den til øyene hvor oppdragene venter. Så hvis du skulle befinne deg på cruise i Oslos skjærgård og plutselig bli møtt av en slamsugingsbil midtfjords, er det ingen grunn til å pusse brillene eller kaste alkoholen over bord. Det er bare Morten Johansen som er på jobb!
Høytrykksteknologi endret alt
I 35 år delte de hele septikmarkedet i Oslo, Bærum og Asker med kun en annen bedrift. Selv om det ikke sto på oppdragene, var det hardt - og tidvis svært skittent - arbeid.
– Frem til 1975 sto vi og staket med stakebånd for å åpne tette rør. Når de etter hvert åpnet seg, fikk vi gjerne spruten midt i brystkassa. Da var det bare å tørke det bort og vaske seg godt i etterkant. Men så begynte vi å se på høytrykksteknologi. Fra 1975 begynte vi å spyle rørene i stedet for å stake. Det ble et vendepunkt i forhold til arbeidsmiljøet, forteller Thorbjørn.
Likevel er det ikke å stikke under en stol at de ser et og annet som andre helst skulle ha vært foruten. Bedriften må daglig rykke ut på akuttoppdrag, og har til og med utstyrt en egen varebil til dette formålet.
– Tett toalett, kloakk utover gulvet, kom med en gang. Det er den typiske telefonen vi får, sier Thorbjørn.
– Det var bare å følge lukta
Morten trekker frem en kloakkoversvømmelse i en sokkelleilighet på Rykkinn som noe av det verste han har opplevd.
– Brannvesenet ringte meg og ba meg komme så fort som mulig. Da jeg kom frem var det bare å følge lukta. Kloakken rant opp fra toalettet, gjennom gangen, gjennom stua og kjøkkenet og ut gjennom verandadøra. Det var en skikkelig møkkajobb!
I en slik situasjon er det bare å lokalisere hvor kloakkummen er, og begynne å suge.
– Når kloakken har åpnet seg, er det bare å begynne å kaste ut ting fra bopelen og vaske og rense, forteller han.
Synderne er svært ofte fremmedobjekter som skylles ned i do.
– Bleier ser vi med jevne mellomrom. Når de blir våte, så sveller de ut og sperrer absolutt alt. Flisleggere skyller av og til avrettingsmasse rett ned i doen, som stivner i rørene og blir omtrent som sement. Da banker vi det ut med en roterende dyse og kjettinger, sier Morten.
Asfalterte over kloakkummen
Thorbjørn husker på sin side en hendelse fra tidlig på 80-tallet som gjorde inntrykk.
– Jeg ble tilkalt til en villa i Asker hvor eieren var på ferie på Kanariøyene. I huset, som var fylt av flotte møbler, sto det kloakk halvannen meter opp på veggen.
Han forklarer at det etter hvert ble klart at kommunen hadde asfaltert over kloakkummen i gata utenfor. Der hadde det sannsynligvis kommet asfalt ned i kloakken og tettet igjen, slik at nærmeste bekk kom inn i huset.
– Ingen visste hvor lokket var. Vannet bare steg og steg.
Huset ble forståelig nok erklært totalskadet, og kommunen måtte ta regningen.
Tre generasjoner kvinner
Bilparken i bedriften preges tungt av ett merke. Og det har aldri kommet på tale å bytte.
– Vi har totalt hatt 27 Scaniaer. Nesten alle er kjøpt gjennom Gunnar Gundelach på Scania. De to-tre første var det direktøren i Scania som solgte til oss direkte, men alle etter var det «Lachen» som skaffet oss, med topp serviceoppfølging.
Topp service er også noe Bærum Septik & Transportforretning har blitt kjent for. Mye av hemmeligheten har handlet om tilgjengelighet og rask oppfølging. Og her er det ikke gutta i familien som har stått for hovedarbeidet, ifølge Thorbjørn, men kvinnene.
– Kona mi var driftssjefen her i 45 år, frem til hun døde for fem år siden. Hun var her omtrent 18 timer i døgnet, hver dag. Også lørdag og søndag. Hun tok over for moren min, som hadde like mye ansvar. Nå er det kona og datteren til Morten som har overtatt det driftsmessige arbeidet. Det hadde ikke gått uten damene, sier han.
Selv forholder 74-åringen seg i dag mest til det praktiske arbeidet. Digital kommunikasjon overlater han til de yngre i bedriften. Men når det dukker opp nye utfordringer hvor de tekniske løsningen ikke finnes, er det bare en ting å gjøre: Da tusler Thorbjørn ned i garasjen og fyrer opp sveiseapparatet.