– Det beste minnet jeg har så langt, det tror jeg kommer til å sitte i en stund. Det var den første dagen da jeg fikk kjøre helt alene, forteller Elen Nyhaven med et drømmeaktig blikk.
NLF-Magasinet har fått lov bil å bli med lærlingen i Bendiks Transport ut på distribusjonsoppdrag i en 22-tonns Scania R 560.
Det er veldig fort gjort å glemme at hun knapt er 19 år når en sitter på som passasjer i lastebilen. Selv i pøsregn og sidevind med storm i kastene på E18 har hun hvilepuls og et stort smil om munnen mens hun fortsetter å fortelle:
– Jeg hadde vært utplassert på kranbil en stund og hadde ikke fått kjøre selv enda. Så, en mandags ettermiddag fikk jeg bare beskjed om at bilen sto klar, jeg skulle kjøre distribusjon til Evje. Det var en helt fantastisk følelse, både det å legge ut på vegen alene for første gang, men også å få den tilliten fra arbeidsgiveren.
I lærlingetiden kjører Elen en Scania R560 distribusjonsbil. Drømmen er imidlertid å kjøre kranbil, og da står G-serien til høyre i bildet svært høyt i kurs. Foto: Stein Inge Stølen
– Har falt pladask for alt sammen
Tilfeldighetene skal ha det til at det er den samme ruten Elen kjører i dag, fra Lillesand til Evje, med varer til Europris. Underveis får NLF-Magasinet anledning til å bli bedre kjent med jenta som er en av seks nye lærlingeambassadører i prosjektet «Følg drømmen, ikke strømmen». Sammen skal de vise norsk ungdom hvordan det er å velge yrkessjåførfaget.
Scaniaen har ikke rullet mange kilometerne før NLFs utsendte kan slå en ting helt fast: En bedre talsperson for sjåføryrket og lastebilnæringen forøvrig er det vanskelig å oppdrive. For Elen er ikke bare stødig bak rattet.
– Å være yrkessjåfør handler ikke bare om det å kjøre lastebil, det er jo mye annet også. Og jeg har falt pladask for alt sammen.
Hun forteller med stor innlevelse om hvordan hun allerede fra barneskolealderen begynte å interessere seg for alle fasettene i lastebilnæringens hverdag: Regnskap, drift og vedlikehold av kjøretøy, mekanikk, teknologi, kjøreatferd og ikke minst trafikksikkerhet. Viktigheten av sistnevnte har hun også fått erfare tett på.
– Faren min kjører tippbil og ble en gang utsatt for en velt. Han skadet seg stygt, men kom seg heldigvis tilbake i jobb. Etter det ble jeg veldig opptatt av HMS-arbeid, selv om jeg bare var åtte år gammel.
Regn, sol, storm eller vindstille – eller alt på en gang, som på denne dagen – Elen trives på jobb uansett. Utfordrende vær- og føreforhold tar hun på strak arm. Foto: Stein Inge Stølen
Red på sauer, okser og hest
Det er påfallende mange jenter i lastebilnæringen som også har et forhold til hest. Elen er ikke et unntak. Hun har vokst opp på gård med store dyr rundt seg på alle kanter. Og hun har ridd på det aller meste, fra sauer til okser og hester.
– Men jeg har også brukt de som trekkdyr. Først fikk jeg sauene til å trekke leker og vogner. Så gikk jeg over til ku, men de ville ikke dra noe særlig og var ikke så morsomme å ri heller siden de hadde så spiss rygg. Derfor begynte jeg med okse i stedet. De var mer lydige og bedre å sitte på.
Elen forteller alt dette som om det er helt normalt å ri på okser.
– Favoritten min var oksen Odd. Han var diger, sikkert nærmere tonnet.
Det er her Elen trives best – ute på vegen bak rattet på en Scania. Helst med en V8-motor under setet. Foto: Stein Inge Stølen
– Lastebil er enklere enn hester
Etter hvert gikk hun over til hester, som hun også bruker som arbeidsdyr på gården. Elen tar gjerne med seg motorsaga og drar ut i skogen, og da er det kjekt å ha en gamp som kan trekke tømmeret ned til sivilisasjonen igjen.
– Jeg vil påstå at lastebil er enklere enn hester. For lastebilen gjør alltid det du ber om. Det gjør ikke alltid hesten. Jeg har ramlet av noen ganger, og en gang ble jeg slept etter stigbøylen i en kilometer. Jeg har også blitt tråkket på. Men de aller fleste opplevelsene med hest har vært gode.
Det er hevet over enhver tvil at Elen er hakket tøffere enn de aller fleste, både jenter og gutter medregnet. Likevel opplevde også hun at det var vanskelig å ta valget om å bli yrkessjåfør.
– Selv om jeg kommer fra en lastebilbedrift var det ikke gitt at jeg skulle velge samme retning. Faren min startet eget transportfirma i en vanskelig tid. Jeg møtte aldri motstand, men jeg fikk nok høre at jeg kanskje burde tenke meg om både en og to ganger før jeg tok valget.
Elen passer nøye på når hun laster bilen slik at vekten blir riktig fordelt. Sikkerhetstankegangen har hun hatt med seg siden hun var barn. Foto: Stein Inge Stølen
Byttet utdanning i siste liten
Det verste var likevel tilbakemeldinger fra venner og bekjente på samme alder.
– Jeg hadde alltid vært skråsikker på at jeg skulle bli yrkessjåfør, men jeg fikk en liten knekk i tiende klasse da jentene i klassen sa: «Herregud, skal du virkelig det?».
Presset fra vennene ble en tung bør å bære.
– Siste kvelden før fristen til å søke skoleplass gikk ut 1. mars var jeg forferdelig trist og lei meg. Da logget jeg meg på PC-en og byttet i siste liten fra service og samferdsel til restaurant- og matfag.
Selv om hun senere skulle ombestemme seg, angrer hun ikke på valget i dag.
– Jeg begynte på restaurant- og matfag fordi jeg var redd for å ta et utradisjonelt yrkesvalg. Samtidig fikk jeg mye ut av det året, før jeg til slutt fulgte magefølelsen og byttet. Jeg håper nå at både jeg og andre sjåførjenter kan stå frem og vise at det ikke er noe å være redd for.
Vel fremme ved Europris i Evje leveres varene trygt på døra. Det var også her hun leverte på sin aller første solotur bak lastebilrattet. Foto: Stein Inge Stølen
Trives i utfordrende værforhold
Vinden tar seg opp og det river og sliter i lastebilen, uten at Elen lar seg prege nevneverdig av det. Med små korreksjoner på rattet flater hun ut ujevnhetene og gjør kjøreturen silkemyk.
– Det er fint å få kjenne på litt forskjellig vær- og føreforhold. En må jo erfare det. Sånn som i dag så tenker jeg at det er greit å bare ta det helt med ro.
Hun nikker mot vogntoget som ligger foran.
– Han der er tung, så nå går det bare i 70. Men det er ingen vits i å kjøre forbi. Med en skapbil i sidevind kan det fort oppstå skumle situasjoner.
Etter hvert tar vi av E18 og legger ut på småvegene opp mot Evje.
– Hør den flotte V8-lyden, sier Elen med et glis mens hun bearbeider motorbremsen inn mot en rundkjøring.
Vil få bort de dårlige holdningene
Når en får Elen i snakk om fordommer mot jenter i typiske mannsyrker, er det fort å glemme at hun i bunn og grunn er en rolig og sindig sørlending.
– Jeg vil få bort de dårlige holdningene. Jeg kjenner at det koker når jeg snakker om det, sier hun og ler.
Da hun ble spurt om å bli med som ambassadør i «Følg drømmen, ikke strømmen»-prosjektet, takket hun umiddelbart ja.
– Da jeg fikk høre om Julianne Brox og begynte å følge prosjektet på Facebook, tenkte jeg: Jøss, det er jo akkurat det jeg har hatt lyst til å gjøre! Å få lov til å motbevise alle fordommene om å være jente i dette yrket, det er kjempestas.
Helt siden Elen var barn, har hun irritert seg over fordommene mot næringen. Det vil hun gjøre noe med. Foto: Stein Inge Stølen
Vil motbevise cowboy-stempel
Og hun har ikke tenkt å stoppe med fordommene mot jenter i yrket. Hun vil gjøre noe med samfunnets fordommer mot lastebilsjåfører i sin helhet.
– Dette har jeg irritert meg over siden jeg var bitteliten. De aller fleste har veldig lav forståelse for hvordan hverdagen som yrkessjåfører er, og kanskje spesielt for de som kjører langtransport. Å være vekke i jobbsammenheng når man er yrkessjåfør kan jo sammenlignes med å jobbe på oljeplattform. Det er mange yrker hvor reising er en selvsagt del av hverdagen, likevel blir sjåførene trukket frem som et negativt eksempel.
Hun tror mye handler om det hun beskriver som cowboy-tilstander på 80-tallet.
– Da var det mye useriøs drift og mange som ikke fulgte reglene. Den perioden sitter nok fortsatt i og gjør at yrket den dag i dag har et ufortjent negativt omdømme.
Elen tar en liten kunstpause, før hun legger til:
– Det omdømmet skal jeg være med på å snu.
Les også: – Kundene betaler mer for Fair Transport