– Det er en utrolig god følelse å se at mobilitetspakken endelig er vedtatt, etter mange års intens dragkamp. Enda bedre blir det når vi ser at en rekke av punktene som NLF har kjempet for, har blitt akseptert og vil nå bli implementert over hele Europa, sier NLF-direktør Geir A. Mo. Han ser tilbake på en gedigen snuoperasjon som strekker seg nærmere ti år tilbake i tid.
EU-forordning 1072/2009 har vært transportnæringens overordnede lovverk siden det ble trinnvis implementert fra mai 2010 til desember 2011 i EU og EØS. Det la til rette for økt internasjonalisering og friere bruk av transportører på tvers av landegrensene, med de fordelene det kunne gi det europeiske samfunnet. Sammen med regelverket for kjøre- og hviletid og lønns- og arbeidsvilkår for sjåfører kunne dette gi mer ordnede forhold i et kaotisk transportmarked.
Men ganske raskt meldte medaljens bakside seg: Store lønnsforskjeller, rovdrift på sjåfører og utfordringer ved å kontrollere og håndheve regelverket ble en stadig større problemstilling.
Hardt mot hardt
– Så tidlig som høsten 2012 hadde daværende direktør i NLA, Søren H. Larsen, viseadministrerende direktør i NLF, Jan Terje Mentzoni og jeg et møte med embetsverket til EUs daværende transportminister Siim Kallas i Brussel. Hans og EU-regjeringens kongstanke den gang var at det skulle være fullstendig fri konkurranse mellom transportbedriftene i Europa. Vi advarte naturlig nok sterkt om at konsekvensen av en slik politikk ville bli sosial dumping og kriminelle tilstander på vegene våre. Vi ble møtt av skuldertrekk og en klar beskjed om at det i så fall ikke var EUs problem. Viktigheten av at NLF og våre nordiske søsterorganisasjoner sammen skaffet oss allierte kunne ikke understrekes bedre. Dette skjønte vi kom til å bli en lang og seig kamp, forteller Mo.
Tidligere på året hadde NLF, danske DTL og svenske SÅ gått sammen om å etablere Nordic Logistics Association (NLA) med Søren H. Larsen som stedlig lobbyist i Brussel. Hver for seg hadde ingen av organisasjonene makt til å påvirke EU-systemet i særlig stor grad. Men samlet representerte de hele 17 000 transportbedrifter, omtrent dobbelt så mange som de tyske transportorganisasjonene på samme tidspunkt. Gjennom etableringen av NLA fikk plutselig også NLF en plass ved EU-transportpolitikernes bord. Samarbeidet er siden utviklet betydelig gjennom blant annet felles kontor med de tyske og franske lastebileierorganisasjonene.
– Det gode og tette samarbeidet som har vært mellom organisasjonene, selvfølgelig på ledelsesnivå, men ikke minst på såkalt «ekspertnivå» har vært helt avgjørende for de resultatene vi har oppnådd. Det sitter mange medarbeidere både i NLF og i andre organisasjoner som virkelig har grunn til å være stolte over arbeidet de har utført, sier Mo.
Med Ketil Solvik-Olsen i spissen
– Gjennom et godt samarbeid med våre nordiske søsterorganisasjoner i Nordic Logistics Association (NLA) og både norsk og europeisk fagbevegelse, bidro NLF sterkt til at det planlagte frislippet ble avblåst i 2014. I ettertid ble det avholdt valg i EU, og det nye flertallet besluttet å ta EUs transportpolitikk tilbake til tegnebrettet. Slik sikret vi oss en viktig, men kun midlertidig seier, forteller Mo.
Parallelt med dette ble det også gjort en betydelig innsats fra NLF og andre organisasjoner om å opplyse norske politikere om viktigheten av å påvirke utformingen av et nytt EU-regelverk. Dette bidro til at daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen engasjerte seg sterkt seg i saken. Tidlig i 2015 sendte han et brev til EUs transportminister Violeta Bulc, som tok over embetet etter Siim Kallas. Her understreket Solvik-Olsen behovet for å introdusere et transportregister for å holde oversikt over grensekryssende kjøring og kabotasje, i tråd med NLFs krav, og viste til den norske kabotasjerapporten fra 2014. I arbeidet med denne rapporten stod en nær samlet norsk transportnæring bak konklusjonene og NLF har hatt et tett samarbeid med blant annet arbeidstakerorganisasjonene.
I 2016 gikk Solvik-Olsen sammen med transportministre fra Østerrike, Belgia, Danmark, Frankrike, Tyskland, Italia og Luxemburg om å sende en felles uttalelse til Violeta Bulc hvor det ble oppfordret til å ta grep for å komme illegal virksomhet og sosial dumping til livs. Dette ble forløperen til det formelle samarbeidet Road Alliance, som ble dannet i Paris i januar 2017. Alliansen skulle vise seg å være et effektivt virkemiddel for å trekke utformingen av det nye regelverket i riktig retning.
– Dette bidro til at det ble lagt langt større vekt på de sosiale sidene da utkastet til den nye mobilitetspakken ble lagt fram i mai 2017. Men summen av de opprinnelige forslagene ville fremdeles hatt negative effekter for både norske transportører og sjåfører, forteller Mo.
Øst mot vest
For under en skinnende fasade fant NLF og andre organisasjoner mange urovekkende momenter som innebar en knallhard liberalisering av blant annet kabotasjereglene.
– Det er fristende å kommentere det opprinnelige forslaget til Mobilitetspakke 1 på følgende vis: Vegen til helvete er brolagt med gode intensjoner. Bak alle de fine ordene om like konkurransevilkår og bedre sosiale forhold for sjåførene fant vi mer eller mindre det motsatte, og få eller ingen tiltak for å hindre de mest utspekulerte driftsmodellene.
Forslagene møtte sterke reaksjoner fra transportnæringen i flere land.
– Det ble raskt tydelig at det hersket stor uenighet innad i EU. Ikke først og fremst langs de politiske skillelinjene, men mellom øst og vest. Enkelt forklart støttet hovedsakelig landene i øst en liberalisering som ville gi deres transportbedrifter stor konkurransekraft i de vestlige høykostlandene. De vestlige landene så derimot at dette ville gå på bekostning av vilkårene for sin transportnæring.
Dramaet fikk sitt klimaks i Brussel i januar 2019, da en viktig avstemning rundt de sentrale delene av mobilitetspakken ble regelrett sabotert av østeuropeiske representanter og interesseorganisasjoner. Bare timer før prosessen skulle finne sted ble EU-kommisjonen bombardert av hundrevis av alternative forslag, som etter reglene må bearbeides i sin helhet før en avstemning kan finne sted.
Etterlengtet finale
På tross av de tallrike sabotasjeforsøkene greide man å holde hjulene i gang. Til slutt, like før jul i 2019, lykkes man i å komme frem til en avtale rundt innholdet i mobilitetspakken. Deretter var det kun formaliteter som gjensto. Et halvt år senere, den 12. august 2020, ble regelverket endelig vedtatt av et overbevisende flertall i Europaparlamentet.
Men selv når målet formelt sett er nådd, er NLF-direktøren tydelig på at organisasjonen ikke tillater seg å senke guarden. Han mener tvert mot at kampen for ordnede forhold må fortsette med uforminsket styrke.
– Det er dessverre slik at arbeidet med å luke ut useriøse aktører i transportnæringen aldri kommer til vegs ende. De som har et ønske om å tjene ekstra penger ved å nedprioritere trafikksikkerhet og å utnytte de ansatte vil alltid finne smutthull i lovgivningen. Myndighetene, i samarbeid med næringen, må derfor forsøke å være et steg foran og tette slike hull fortløpende, før nye tvilsomme driftsmodeller får fotfeste nok til å utkonkurrere de seriøse aktørene. Den jobben skal NLF fortsette å lede an i, avslutter Mo.
Les bakgrunnen: – En seier for alle som driver lovlig transport