– Å sitte og se på TV hele dagen fristet ikke, og kona har fortsatt noen år igjen til pensjonsalder. Jeg ønsket å holde meg i aktivitet og lette etter noe som ikke var bak en pult eller i et møterom, forteller Dan Norberg.
Den 75 år gamle sivilingeniøren, i dag bosatt på Nesøya utenfor Asker, snakker norsk med en klar svensk aksent. Han forteller om en lang karriere innen oljeindustrien, hvor han blant annet ledet en rekke utbyggingsprosjekter offshore og på land. Da han for noen år siden gikk av med pensjon, kunne han ha gjort som så mange andre, lagt beina på bordet og tatt livet med ro. Men det fristet ikke for Dan. Han ville ut på landevegen.
– Jeg ville gjøre noe samfunnsnyttig og praktisk. Jeg hadde allerede kjørt lastebil, vogntog og tunge maskiner fra 16 års alder, og likte det godt. Så det var naturlig å se etter noe innen transport eller entreprenørvirksomhet, forteller han.
Søkte på 60 sjåførjobber uten napp
Et besøk innom NLFs nettsted www.lastebil.no forseglet skjebnen. Der fant han en artikkel som beskrev stor sjåførmangel i transportnæringen.
– Det var den direkte årsaken til at jeg startet på denne linjen.
Før han kunne sette seg bak rattet på en lastebil, måtte han imidlertid bestige noen hindre. Det første var å skaffe seg tungbillappen.
– Jeg brukte ni måneder på å skaffe CE–sertifikat, YSK og løyve ved gode norske kjøreskoler og utdanningssteder. I mellomtiden søkte jeg jobb, hovedsakelig gjennom annonser da jeg enda ikke hadde noen kontakter i industrien. Da jeg var ferdig med utdanningen hadde jeg ennå ikke fått svar på over 60 jobbsøknader. Vel tenkte jeg, da får jeg vel skaffe meg bil, tralle og kjøreoppdrag selv.
Og slik ble det. Dan handlet sin første lastebil, en 2014-modell Volvo FH 540, og meldte seg inn i NLF under sitt nybakte selskap Frais Transit AS. Så kom neste hinder: Å skaffe seg kunder og oppdrag.
– Jeg begynte å undersøke på nettet. Jeg så etter logistikkdatabaser, meldte meg inn hos Schenker, DSV, Bring og andre store transportleverandører. Det ble oversendt kopier av sertifikater, sjåførkort, forsikringer, løyve, garantibevis og jeg vet ikke hva av dokumentasjon. Men oppdragene uteble likevel.
Startet med «Girteka-ruter»
Men den ferske lastebileieren ga ikke opp så lett. Gjennom forretningskontakter i Sør-Frankrike kom han til enighet om leveranse av 48 tonn fisk i måneden til et fransk firma.
– Det startet bra, men det endte dessverre før jeg kom i gang. Kunden fant ut at østeuropeiske transportører var enda billigere.
Her ville de aller fleste ha sagt takk for seg, solgt lastebil og henger og hentet frem golfkøllene fra boden. Men ikke Dan.
– Jeg kontaktet mange norske logistikkbedrifter, fiskebedrifter og myndigheter. Det var en kald skulder, null interesse. Jeg var ikke inne i klubben. Neste trinn ble da å komme i kontakt med østeuropeiske speditører, siden de har kontroll på hele det norske fisketransportmarkedet. Der fikk jeg napp, og fikk endelig anledning til å vise hva jeg duger for som sjåfør.
Lærekurven ble bratt, med fisketransport fra nord til sør som hovedfelt.
– Jeg kjørte natt og dag gjennom vinteren, i glitrende solskinn og i snøstorm på vidda, i tredve sekundmeter sideveis vind på isete norske og svenske veger og på svingede smale fjordtraseer uten rekkverk.
Prøvde å følge offshore-regler
Sikkerhetstankegangen fra oljeindustrien skulle vise seg å komme godt med. Han opplevde flere ganger at han unngikk farlige situasjoner ved å holde hodet kaldt og tempoet lavt, og ble vitne til flere kollegaer som røk ut av vegen på samme strekning.
– Jeg er fostret i en meget streng skole når det dreier seg om sikkerhet. I oljebransjen får man ikke lov til å delta hvis man ikke utdanner og videreutdanner seg stadig, og følger strenge regler.
Dan mener sikkerheten i transportnæringen er god, men fortsatt milevis etter oljeindustrien.
– Jeg har prøvd å overholde offshore-regler i lastebilvirksomheten. Det har fungert bra for det meste, men jeg må innrømme at det ikke alltid går. Bare prøv å fjerne is fra vinyltaket på en tralle i minusgrader. Det er risikabelt arbeid.
Fra fisketransport til Walking Floor
Et stadig tilbakevendende problem for enbilseieren skulle vise seg å være lønnsomhet. Kostbare uforutsette reparasjoner på lastebilen kombinert med et uholdbart prisnivå på fisketransporten gjorde at han etter hvert måtte gi seg med denne transportformen.
– I mitt tilfelle lå de faktiske kostnadene for fisketransport så høyt at det er meningsløst å snakke om bærekraft. Det var et omfattende tap og omfattende nedskriving av kapital som jeg hadde tilført selskapet. Men det hadde en verdi som ikke kan måles direkte i penger. Det var der jeg lærte en masse ting om å drive lastebilvirksomhet, og det på veldig kort tid.
Etter en periode i fisketransporten skiftet han både beite og bil. Han kjøpte en 2016-modell Scania R580 og koblet til en leid Walking Floor-tralle. Han opplevde fort at det utgjorde en helt annen type arbeidsform.
– Ved fisketransport er det de lange kjørestrekningene og tidspresset som er tøft. Men lossing og lasting blir stort sett alltid foretatt av andre. Walking Floor-transport er mer fysisk krevende. Jeg hadde omtrent normal kroppsfasong da jeg startet, og tapte elleve kilo på syv måneder. Ved lasting og lossing må man for det meste delta fysisk, og i tillegg påse at man overholder lover, regler og sikkerhetsaspekter.
«Mandagsbiler» ødela regnskapet
Dan beskriver en svært variert arbeidshverdag med Walking Floor-tralle, med omvekslende rene produkter og avfall.
– Det kunne være TV og hvitevarer fra Jönköping til Vestlandet, behandlet tre derfra til Kirkenær, fiberplater fra Braskereidfoss, eller trelast fra Brumunddal, til Bryne, Sandnes og Stavanger og med hønegjødning fra en gård på Fogn til en lysning i skogen 30 kilometer nord for Halden. Spesielt trelasttransporten kunne være svært fysisk krevende, siden disse gjerne har flere leveranser. Hver slik transport trenger flere enn 1000 arbeidsmomenter, kjøring ikke medtatt.
Dessverre fulgte uflaksen ham over på Scaniaen. Også denne bilen utviklet feil som førte til store og dyre reparasjoner, som igjen gikk hardt utover regnskapet.
– Den store bommerten i mine budsjetter var kostnadene for reparasjoner. Både Volvo og Scania mente at jeg hadde kjøpt en «mandagsbil», etter å ha betalt mange hundre tusen kroner i service og reparasjon. Men jeg har også opplevd flere feil som verksteder har gjort, som både påførte meg nestenulykker, enda større kostnader og oppdragstap. Ved en anledning hadde verkstedet ikke festet en viktig del i servostyringen, som førte til en nestenulykke da den løsnet. Det var rask reaksjon og seige biceps som reddet meg fra den katastrofen.
– Høy risiko for små operatører
Når det kommer til verdiskapning i transportsektoren har Dan klare meninger.
– Man kan måle verdiskapning på mange måter, men vi legger typisk penger som verdimåler når vi snakker om verdiskapning. Og da snakker vi om hele verdikjeden. For samfunnet, for godsets sluttkunder, for logistikkbedrifter, transportørene og til syvende og sist for sjåførene. Uten den verdikjeden, ingen verdiskapning og ingen godstransport.
Han stiller store spørsmålstegn ved bruken av underleverandører og hvor mye risiko de siste leddene sitter igjen med.
– Der er en uoffisiell rangorden innen norske operatører: Første, andre, tredje ledd, og så videre. Sjåførene er siste ledd i transporthierarkiet. Alle som kan ta en fortjeneste, gjør det. I de siste leddene er det sannsynlig at det ikke er noen fortjeneste igjen, kun risiko og kostnader som ikke dekkes av inntektene. Jeg tilhører det siste leddet.
Hans konklusjon er at det er liten kobling mellom verdiskapning på den ene siden og risiko og kostnader på den andre siden for operatører i de lavere leddene.
– Kostnadene for små operatører er større per kjørte kilometer. Man får ikke de samme rabattene som de store. Men jeg har levert full verdiskapning for leddene over mitt lille selskap, så lenge jeg ønsker det og det går an privatøkonomisk. Varestrømmen fosser på.
– Pengestrøm trumfer HMS-tankegang
Når Dan nå ser tilbake på erfaringene han har gjort seg, er det ikke bare med økonomiske faktorer for øyet. Han tenker spesielt mye på helse, miljø og sikkerhet.
– For min del er sikkerhet første, andre og tredje prioritet. Jeg fokuserer på å kjøre lovlig og har fortsatt vært like produktiv som mine mange yngre sjåførkollegaer, uten å stresse for mye. Hvis man tilbakelegger 3000 kilometer gjennom 46 timer kjøring og 15 timer annet arbeid per uke, er man optimalt produktiv i henhold til lover og regler.
Samtidig erkjenner han at det ble både lengre arbeidsdager og mer kjøring enn optimalt i tiden han drev fisketransport.
– Helse, miljø og sikkerhet er begreper som mange ansatte i logistikknæringen har i bakhodet, men som ikke alltid er høyest på agendaen. Det er fordi pengestrømmen har vesentlig høyere prioritet enn alle andre aspekter. Dette overføres ofte som et press på sjåførene.
– Eldre sjåfører er en viktig ressurs
Dan er stolt over å ha levert en kvalitetstjeneste overfor sine kunder, og akter å fortsette med det.
– Av de omtrent 1500 leveranser og lastinger jeg har hatt siden januar 2019, har én last hatt fysiske skader som ledet til forsikringssak. Men jeg reddet tre rådyr fra en sikker død, så det var verdt å ta den bråbremsen. Ellers har jeg hatt minimale forsinkelser, levert i henhold til avtalt pris og hatt to tilfeller hvor ansatte hos leverandører var hissige for ting som ikke jeg eller bedriften jeg kjørte for kunne rå over. Det er ufattelig viktig for relasjonsskapning mellom leverandør, mottaker og transportør at man har respekt for hverandre. Det skader ikke å ha gode relasjoner, og det er en av gledene med sjåføryrket. Man treffer så mange hyggelige mennesker. Jeg er meget takknemlig til bedriften som har akseptert meg som underleverandør siden jeg begynte med Walking Floor. Det er en kjernebedrift som fortjener bedre vilkår enn de får.
75-åringen tror ikke at alder trenger å være til hinder for å arbeide som lastebilsjåfør, så lenge man er i fysisk og mentalt god form. Derfor tror han at eldre sjåfører vil være en stadig viktigere ressurs ettersom transportbehovet og sjåførmangelen øker i fremtiden. Han oppfordrer norske transportbedrifter til å være åpne for sjåfører i alle aldre.
– Jeg trives som fisken i vannet i sjåføryrket. De aller fleste man møter står på og er høflige og vennlige. Som sjåfør ordner man ellers selv sitt arbeidsmiljø. Man må trives med hytta som arbeidsplass og hvilested. Å hvile etter godt utført arbeid i en velordnet hytte er en god belønning som man får hver eneste dag.