Vegene har blitt bedre, men fylkesvegene henger etter

Utgiftene til drift og vedlikehold har en betydelig økning, både for fylkes-, riks- og europaveger. På fylkesvegene brukes det i snitt 200 000 kroner per kilometer hvert år, mens for riks- og europavegene er dette beløpet 500 000 kroner. Drifts- og vedlikeholdskostnadene er høyest i vestlandsfylkene og i Viken.

Ulykkene har også falt betydelig, til tross for økt trafikkmengde.

Dette viser en rapport Vista Analyse AS har laget på oppdrag for Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) om kvaliteten på det norske vegnettet.

– Godt oppslagsverk

– Rapporten gir en svært god oversikt over tilstanden på det norske vegnettet, og i særdeleshet det fylkeskommunale vegnettet. Dette vil bli et godt oppslagsverk og faktagrunnlag for all politisk diskusjon knyttet til dette i tiden fremover, mener administrerende direktør Geir A. Mo i Norges Lastebileier-Forbund (NLF).

Han peker imidlertid på en svakhet.

– Rapporten mangler en oversikt over etterslep og rassikringsbehov for å være helt komplett – og det er en av årsakene til at NLF, sammen med OFV, har fremmet forslag til Stortinget om at det årlig, eller i det minste hvert fjerde år, legges fem en samlet oversikt over status og behov som grunnlag for en prioriteringsdiskusjon, fortsetter han.

Uheldig

Rapporten omtaler veger åpne for modulvogntog. Totalt 5 770 kilometer av totalt cirka 45 000 kilometer fylkesveg er åpnet for modulvogntog. I disse dager foregår et arbeid for å åpne mer, initiert av staten.

– Det vi opplever er imidlertid at fylkeskommune etter fylkeskommune enten sier nei eller er svært skeptiske til dette, noe som fra et miljø-, klima- og et trafikksikkerhetsperspektiv er svært uheldig. To modulvogntog erstatter tre «standard» vogntog, og vil således bidra sterkt til å redusere antall vogntog på veiene våre, noe som vil være bra for å redusere karbondioksid-utslipp og bedre trafikksikkerheten, forklarer NLF-direktøren.

Store regionale forskjeller

Store deler av riks- og fylkesvegene i landet holder en lavere standard enn det indikatorene setter som mål for de ulike vegkategoriene. Det er store regionale forskjeller, hvor Vestland, Agder og Troms og Finnmark gjør det dårligst på indikatoren for vegers kjøretekniske kvalitet. Likevel er det en tydelig forbedring av det norske vegnettet i perioden 2014–2019, slår rapporten fast.

Indikatoren for kjøreteknisk kvalitet viser en forbedring i perioden hva gjelder alle vegtyper og fylker. Særlig kvaliteten på vegdekket og vegdekkets bredder har bedret seg. Riks- og europavegene har større forbedringer enn fylkesvegene. Dette bidrar til økende forskjeller i vegstandard mellom riks- og europaveger på ene siden, og fylkesveger på andre siden.

Vegnettet i Norge (tall fra 2019):

I tillegg kommer det private vegnettet, som er omtrent like langt som det offentlige vegnettet

Mest trafikk på riks- og europavegene

Av fylkes, riks- og europavegene er det fylkesvegene som har det største nettet, med 27 400 kilometer sekundære fylkesveger og 17 300 kilometer primære fylkesveger. Riksvegene utgjør 3500 kilometer og europavegene 7100 kilometer.

Selv om riks- og europaveger utgjør mindre enn 1/5 av samlet veglengde, står europa- og riksvegene for mer enn halvparten (52 prosent) av trafikkarbeidet. Trafikkarbeidet angir mål på omfang av trafikk, målt i kjøretøykilometer, og benyttes både for person- og godstransport.

Det er forskjeller i hvor stor rolle de ulike vegkategoriene spiller i de ulike fylkene. I Møre og Romsdal (61 prosent), Rogaland (59 prosent), Trøndelag (55 prosent) og Vestfold og Telemark (54 prosent) står fylkesvegene for størst andel av trafikkarbeidet.

Det er vanskelig å si nøyaktig hvor stor andel godstransportarbeidet utgjør av transportarbeidet på veg. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at norskregistrerte store lastebiler for 2019 utgjør 4,6 prosent av den samlede kjørelengden. Kjørelengdene for små godsbiler utgjør på sin side 16,2 prosent av totale kjørelengder. Førstnevnte mangler utenlandske kjøretøy, mens sistnevnte kan frakte både gods og personer.

Statistikk fra Nasjonal vegdatabank (NVDB) viser at andelen lange kjøretøy på riks- og fylkesveger er 11,2 prosent. Med lange kjøretøy menes kjøretøy med en lengde større eller lik 5,6 meter, og inneholder også persontransport.

Ulykkesrisikoen er redusert på norske veier

Fylkesvegene har høyest antall ulykker, med personskader og med alvorlig eller fatalt utfall, når man måler i antall kjørte kilometer på fylkesvegene.

Det har vært en generell reduksjon i ulykkesfrekvensen på norske veger. Antall ulykker med personskade per millioner kjøretøykilometer er redusert med 33 prosent i perioden 2014–2019. Reduksjonen i ulykkesfrekvens har vært noe større på de sekundære fylkesvegene, men det er fortsatt slik at ulykkesrisikoen på fylkesveger er nesten dobbel så stor som på europaveier. Reduksjonen har vært størst for ulykker hvor involverte har hatt lettere skader.

For ulykker med alvorlig eller fatalt utfall, er ulykkesfrekvensen redusert med 19 prosent. Det er ingen store forskjeller i redusert ulykkesrisiko mellom de ulike vegkategoriene, men reduksjonen har vært minst for de sekundære fylkesvegene. Også for alvorlige ulykker finner vi at ulykkesrisikoen på fylkesveger er om lag det dobbelte av ulykkesrisikoen på europaveger, mens ulykkesrisikoen på riksveier ligger 50 prosent over europavegene.

– Må et krafttak til

– Rapporten viser at fylkeskommunene prioriterer drift og vedlikehold i økende grad, som staten, men at dette varierer noe mellom fylkene, påpeker Mo, og legger til at nivået er helt forskjellig, da staten bruker omtrent 2,5 ganger så mye penger per kilometer.

– Kopler vi dette sammen med det enorme etterslepet på vedlikehold og oppgradering, og ikke minst ulykkesrisikoen, ser vi omfanget av den enorme oppgaven vi har foran oss. Dette er årsaken til at NLF har vært tydelig på at vi trenger et nasjonalt, historisk løft for fylkesveiene – utenfor alle «normale» rammer. Vi tror ikke fylkeskommunene noen gang vil være i stand til å rette opp de enorme forsømmelsene som er gjort, sier Geir A. Mo.EN

NLF og OFV er overens om hva som skal til, og at kartleggingen bør skje med en metodikk som fylkeskommunene og staten er enige om.

– Det er stor enighet om at det må et krafttak til for å få gjort nødvendige oppgraderinger. For å greie dette, mener OFV man må bort fra dagens løsning der statens bidrag økonomisk kun løses gjennom rammeoverføringen og kommunenes frie inntekter. Basert på et oppdatert kunnskapsgrunnlag, må staten sikre et eget program for å bidra til et løft som også innebærer delfinansiering fra fylkene selv, sier direktør Øyvind Solberg Thorsen i OFV.

Dette er et utdrag fra rapporten. Rapporten omhandler også horisontal- og vertikalkurvatur, vegbredde, veg-jevnhet, fremkommelighet, hastighet, fylkesvise sammenligninger og mye mer.

Les rapporten: «Kvaliteten på det norske vegnettet. Status og utvikling for riks- og fylkesveier.»