Til daglig har Tone Røysom og Birgit Grimstad sentrale roller i ledelsen i Sigurd & Ola Grimstad AS. 

Storesøster Tone styrer kranbilene, skriver månedlige nyhetsbrev, søker om dispensasjoner og er verneombud. Lillesøster Birgit er styreleder, daglig leder i selskapets grustak, er ansvarlig for lønn, personal og all fakturering. I løpet av 14 dager i mars hadde de begge to tatt den praktiske delen av lastebillappen. 

 – Det er ikke noen sju timers dager, men likevel valgte dere å ta førerkort både på lastebil og henger. Hvorfor?   

 – Jeg syntes det var ubehagelig ikke å ha lappen selv. Jeg ville vite konkret hva sjåførene driver med når de er ute på vegen hver dag, sier Birgit. 

 – Også er det fint å kunne flytte litt biler, kjøre til og fra verksted eller hjelpe en sjåfør som ikke har nok kjøretid til å komme hjem. Vi skal ikke ha faste ruter, men stiller hvis vi må, legger Tone til. 

 – Dette er bra for firmaet 

Ola (78) er far til Tone og Birgit, og er tydelig stolt over sine døtre.  

 –  Jentene hadde lange dager før og får enda lengre nå. Men de har valgt dette frivillig og blitt utrolig ivrige. Det er veldig bra for firmaet!  

 – Du advarte oss jo mot å satse på transportbransjen, pappa. Derfor var det ingen selvfølge at vi skulle jobbe her. Det er fint at du er fornøyd nå! 

 – Men hvordan i all verden fikk dere tid til å prioritere førerkortet? 

 – Det var å sette seg ned og lese teori. Vi skulle komme gjennom pensum i tillegg til alle de faste oppgavene i firmaet. Det gikk med mange tidlige morgener og helger. Det var enklere da jeg kjørte opp på buss for 25 år siden, sier Tone.  

 Med busslappen og erfaring i onkelens busselskap fikk hun en litt lettere veg til lastebillappen enn Birgit.  

– Jeg gruet meg mest til kjøringa, svarer Birgit.  Tone er en naturlig yrkessjåfør, mens jeg er litt mer personbilsjåfør. Teorien var overkommelig, og teoriprøven måtte vi klare hjemme før vi startet med kjøretimer i Trøndelag.  Vi brukte 14 effektive dager med Stjørdal - Meråker Trafikkskole og kjørte opp både på bil og henger før vi reiste hjem. Det var et flott opplegg, effektiv og kjempeartig. Dessuten gikk kjøringen mye bedre enn jeg trodde på forhånd, forteller Birgit. 

 – Hva med rygging med henger? 

– No problem! Vi fikk faktisk skryt for ryggingen, men vi valgte å kjøre opp med semi for det er lettest. Jeg har kjørt mye hestehenger og hadde ryggeteknikken inne, sier Birgit. 

 Nye mål er satt 

De to Grimstad-jentene stopper heller ikke her. De bekrefter begge at målet er å ta fagbrev som yrkessjåfør.  

– Vi vil ha enda mer tyngde og innsikt i denne jobben. Rett og slett mer kompetanse i faget, forklarer Tone. 

  Birgit forteller at hun lærte enormt mye da hun tok teorien.   

– Jeg har alltid hørt mye om lastebiler, men jeg har ikke hatt greie på så mye teknisk. For eksempel hvordan lastebilen er oppbygd, best mulig lastsikring og alle hensyn en må ta som lastebilsjåfør i trafikken. Jeg fikk en helt annen forståelse for trafikkbildet. Vi må ta hensyn til hverandre og være enda mer bevisste medtrafikanter, forteller Birgit.  

 Hun mener videre at alle som tar personbillappen faktisk burde hatt minst en time i lastebil. I tillegg påpeker hun om at det har kommet mange nye skilt siden hun tok førerkortet i 1992.  

– Det skader ikke å kunne skiltene skikkelig heller, mener Birgit. 

Jenter bak rattet 

Birgit er Innlandets representant i NLFs nye faggruppe for rekruttering. Hun er opptatt av at bransjen skal få flere sjåfører. Grimstad har satset på flere jenter og det er blitt et fint tilskudd, men Birgit kommer med et hjertesukk:   

– Når vi får en jente som lærling, får de høre at de er modige. De mannlige sjåførene viser omsorg og gir masse hjelp. De sier aldri det samme til de unge gutta. Vi må ta vare på alle og behandle alle likt. Det er like viktig for gutta å få hjelp. En lærling er en lærling uansett kjønn, slår Birgit fast. 

– Muskler er kanskje ikke like viktig for lastebilsjåfører som det var i gamle dager. Det er dere sikkert glade for. Dere ser jo ikke akkurat ut som to styrkeløftere… 

 – Nei, men vi er «keilltåka» sterke! svarer søstrene med et glimt i øyet. 

 «Keilltåka», er et av mange flotte dialektord fra Gausdal og betyr i denne sammenheng enormt, og vi er «keilltåka» imponert over søstrene.