Jeg ville aldri sette mine ben i en båt hvis det ikke var fordi det gir meg sjansen til å gå i land. Tanken på å gå i land gir meg mot og utholdenhet til å tåle kulde og regn, skvalpesjø og digre bølger, kvalme og våte gummistøvler. Tanken på å gå i land stiver meg opp under vårpussen og trøster meg når regningene på opplag og vedlikehold rusher inn. Og når jeg intenst ønsker meg hytte på fjellet og vurderer båtsalg for å finansiere, setter jeg meg ned og tenker på det å gå i land. Da går det over.
I dag har vi gått i land i Kragerø. La meg si det med en gang: Jeg har et historisk dårlig forhold til Kragerø. Kragerø betyr trang havn, travle gater, butikk overalt og bråk. Kragerø er bærsj. Helt til i dag. For alt ble snudd til det gode i dag. Plass fant vi med en gang, langs en brygge. Det å ligge longside betyr at skipperens hustru ikke behøver å risikere liv, lemmer og verdighet ved å hoppe i land på et glatt fjell. Nei, når vi legger til longside, er det bare å skride verdig og forholdsvis spenstig ut over rekka og ut på brygga og feste tauet. Det gjør faktisk ikke noe om noen ser på oss en gang. Vi klarer brasene.
Vel på plass, tok vi en tur i byen, og der var det trivsel! Bare sol og blide mennesker, snille bikkjer peste fra pene båter, harmoniske barn med digre iser og heldekkende bleier og i det hele tatt. Selv han som tar inn penger for båthavna er bare munterhet, latter og fleip. Og kassadamen i butikken smiler og spør om vi har det bra. Ja. Vi har det bra. Kan vi annet i en slik by?
Selv forskjellen mellom kjønnene takler vi uten besvær. For det er når vi går i land at den blir mest synlig. Bare sett deg ned på en benk i ei havn, så får du se. Så fort en båt klapper til kai, spretter Skipperens hustru i land med kredittkort og cash i shortslommen og shoppefeber i blikket. Skipperen gjør noe teknisk. Så går det to timer. Skipperens hustru samler struttende plastposer og småprater med hyggelige damer i butikker. Skipperen gjør noe teknisk. Og når Skipperens hustru kommer hjem med posene og sprudler om hvilke fantastiske julepresanger hun greide å finne i markedet nede i sørhavna, ser Skipperen opp og rynker pannen. Han er nemlig i ferd med å gjøre noe teknisk. Og dessuten lurer han på hvor de skal få plass til nyinnkjøpene.
I dag var ikke det noe problem. Hver og en humret omgjengelig og slang muntre bemerkninger. Ingen klaget over mangel på plass. Tordenværet som truet, forsvant bak åsene i vest. Vi har hatt biff og rødvin til middag, og GPSen virker fortsatt. Skipshunden har fått snust på tre velvillige tisper og ser lyst på livet. Håper du gjør det samme.