Øyeblikket som snudde livet opp ned for Jan Inge

I lang tid svevde den rutinerte yrkessjåføren mellom liv og død, og heldigvis overlevde han. Samtidig skal et reddet liv også leves. Hvis det er en person som skulle klare dette, så var det nettopp Jan Inge. Tunge og tøffe dager og måneder fulgte, men med humor, viljestyrke og livsmot startet veien mot en ny hverdag. 

Lastebilen er livet 

Før vi går mer inn på selve ulykken, er det greit å bli litt bedre kjent med Jan Inge. Lastebil er hans store lidenskap. Det er ikke bare en jobb, men også en hobby og livsstil. Å sitte stille er noe han sjelden gjør, for han trives best med fart og spenning og å være i aktivitet. Han er også lidenskapelig opptatt av den flotte veteranbilen sin, en Mercedes fra 1983 med navn Anleggs Giganten. Om folk ikke kjenner Jan Inge allerede, kjenner folk igjen den strøkne veteranbilen hans i dette miljøet. 

Allerede 11. januar 1983 fikk Jan Inge sertifikat på tungbil. Da hadde han allerede tatt fagbrev som mekaniker og var derfor svært attraktiv på arbeidsmarkedet. Siden den gang har han lagt bak seg en imponerende yrkeskarriere med nok et fagbrev i maskinkjøring og opparbeidet seg bred kompetanse etter å ha arbeidet for en rekke bedrifter rundt om i hele landet. 

I 2010 startet han å kjøre for Rivenes AS, som har sitt hovedkontor i Arna, utenfor Bergen. At han etter ulykken skulle fortsette å jobbe der, var ingen selvfølge, men mot alle odds gjør han det.  

Artikkelen fortsetter under bildet.

Smellet 

La oss skru tiden tilbake til 24. juni 2021. 

Jan Inge skulle levere avfall fra Mongstad til Returkraft i Kristiansand. 

– Det var en helt vanlig dag. Jeg kjørte inn, tømte hengeren, parkerte den og skulle deretter kjøre bilen bort. Da oppsto det en del problemer med låsene på kontaineren, og det tok en stund å få dem av, forteller Jan Inge. 

Deretter kommer det en tankbil kjørende inn. 

– Jeg vinket ham forbi slik at han kunne stå fremst. Nå gjensto det bare å kjøre bilen ut, men etter en siste sjekk ser jeg at det ligger igjen en liten klatt med slam i kontaineren. Jeg ville spyle det ut før jeg dro, slik at bilen var helt tom før jeg returnerte. Så smalt det, og et skarpt lysglimt flerret opp hallen. 
 

Dårlig dag på jobb 

Da smellet kom, sto Jan Inge på toppen av en 2,5 meter høy gardintrapp og spylte tanken. 

– Jeg tror jeg satte ny norgesrekord i å komme meg ned fra den gardintrappa da det smalt, og jeg landet hardt på betonggulvet. Både ankelen og hælen knakk i fallet. Det som var igjen av tøyet jeg hadde på meg, var halve undikken og en og en halv sko. Resten ble brent av, forteller Jan Inge med klingende vestlandsdialekt. 

Deretter kom noen ettersmell, og Jan Inge søkte sikkerhet under bilen. 

– Jeg var redd for at det skulle komme noe fallende ned fra taket, og mens jeg lå der, tenkte jeg at dette blir en dårlig dag på jobb. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Som en Bruce Willis-film 

Da han så utover gulvet, var det dekket av brennende kullbiter. 

– Det var helt uvirkelig og det jeg så minnet om actionfilmen Die Hard med Bruce Willis. 

Tak og vegger ble blåst ut. Portene lå 50 meter borte i skråningen. Folk som jobbet i kontorbygget, trodde faktisk ikke at det skulle være noen som hadde overlevd eksplosjonen da de så skadene fra kontorvinduene sine. 

Sjåføren av tankbilen ble ikke fysisk skadet fordi han sto plassert foran bilen sin da det smalt. 

– Han kom løpende og så bena mine stikke ut under bilen. Han skrek til meg og spurte om jeg var dau, og jeg fikk fram at jeg ikke var det. Så fikk han meg ut, og han la meg ned utenfor nødutgangen på baksiden av bygget. 

Brann oppstår 

De to kom seg ut i grevens tid, for like etterpå begynte det å brenne i begge bilene. Brannvesenet kom på plass, og den store røde knappen ble trykket inn, den som tilkaller alle nødetater.

– Endelig kom ambulansen. Jeg husker at vi ankom sykehuset i Kristiansand, men deretter husker jeg ikke mer før jeg ble vekket opp av koma på Haukeland sykehus den 3. august. 

Han ble fløyet i helikopter til Haukeland sykehus samme dag som ulykken skjedde og gjennomgikk en rekke operasjoner mens han lå i koma. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Den tunge beskjeden 

Heldigvis fikk daglig leder i Rivenes, Bjørn Rivenes, raskt beskjed om ulykken og varslet pårørende og de andre ansatte før det ble kjent i nyhetene. 

– Det var en tung beskjed å få, og absolutt det vi minst ønsker skal skje med våre ansatte. På det tidspunktet visste vi ikke omfanget av ulykken, men vi fikk formidlet at Jan Inge var involvert i en alvorlig ulykke, forteller Bjørn. 

Jan Inge er gift og har to barn og tre barnebarn. Det tredje barnebarnet ble født mens han lå på intensivavdelingen på Haukeland. 

Sjokket 

Skadene var omfattende, og han hadde fått forbrenning på 54 prosent av kroppen. Mest på ryggen, men også deler av ansiktet, spesielt pannen, var forbrent. Utallige hudtransplantasjoner ble utført, og i dag er det knapt et sted på kroppen som ikke er berørt. 

Da han våknet, var kona ved hans side. Da kom det største sjokket. 

– Hvorfor kommer du på besøk midt på natten? spurte jeg henne. Hun svarte at det var høylys dag. Da skjønte vi at det var noe alvorlig galt med synet. 

Legene hadde ikke hatt mistanke om at synet var borte, så det ble satt i gang omfattende undersøkelser ved øyeavdelingen. Prognosene for å få synet tilbake var imidlertid heller dårlige. 

Fem måneder på sykehus 

Deretter startet rehabiliteringen av resten av kroppen. For de som ikke har opplevd hva det vil si å kjempe seg tilbake til livet, vet de ikke hvor mye hardt arbeid som ligger bak. Jan Inge har lært seg å gå, spise og drikke på nytt. Han tilbrakte to måneder på Haukeland sykehus og deretter tre måneder på Nordåstunet for opptrening og rehabilitering. Kroppen ble stadig sterkere og synet har også blitt noe bedre. 

– Jeg vet at jeg ser mer nå enn for ett år siden. Legene kan si og måle akkurat det de vil, men det er nå jeg som ser. Plutselig kunne jeg se det røde lyset på komfyren, og deretter så jeg om plata på komfyren var rød. Da visste jeg at jeg hadde satt pannen på feil plate, forteller han noe spøkefullt. 

I dag kan han se enda mer, avhengig av lysforhold og vinkel, men tapet av synet er likevel det som er den aller største sorgen. 

– Jeg kunne levd med mer smerte bare jeg hadde fått synet mitt tilbake, sier Jan Inge. 

Det er ikke vanskelig å forstå at han sier det, når en av hans aller største lidenskaper er å kjøre lastebil. 

Tilbake i jobb 

Alt skulle tilsi at han ikke lenger kunne jobbe, men venner og kolleger kom for å hente ham, få ham ut av huset litt, skape kontakt med folk og få ham inn i rutiner igjen. Rivenes AS var heller ikke innstilt på å gi opp. 

– Det er synet det er noe galt med, ikke kompetansen. Nå er han derfor ansatt som fagansvarlig for opplæring av lærlinger ved bedriften, forteller Bjørn Rivenes. 

I dag jobber han 20 prosent og er glad for å kunne holde seg i aktivitet. 

– Det har vært noe av den beste medisinen. Jeg er ikke laget slik at jeg bare kan være hjemme uten å gjøre noe. Gode venner, kolleger, og selvsagt familien, har betydd alt for å få meg på beina igjen. 

I tillegg til jobb holder han seg aktiv med styrketrening hver mandag og fredag, som er en del av rehabiliteringen. «Gutta boys», som er betegnelsen på kompisgjengen hans, henter ham to ganger i uken for å gå tur, prate og være sosial. 

– Jeg føler meg heldig som har så mange fine folk rundt meg som gir meg støtte i hverdagen, forteller Jan Inge. 

– Aldri si aldri 

Han synes det er godt å få fortalt sin historie, ikke minst fordi det fremdeles er mange som ikke vet at han har vært i en ulykke.  

– Jeg får som sagt mange henvendelser og meldinger om veteranbilen min, og det er greit at de får vite hvorfor jeg ikke får svart på alt. 

Det at han aldri gir opp, har trolig bidratt til at han har kommet så langt som han har. Tøffe dager har det vært og tøffe dager kommer, men alt i alt klarer han å se det positive i det meste. 

Drømmen er å få synet tilbake og å få sette seg bak rattet igjen. 

– Fremtiden kan ingen spå, og man skal aldri si aldri, avslutter Jan Inge, som den optimisten han er.