Alv Ervik Alv Ervik

Denne kommentaren er skrevet av Alv Ervik, tidligere nestleder i NLFs forbundsstyre. 

Trafikken på E6, videre på E10 og Riksvei 85 mot Harstad og Vesterålen, er avhengig av flere fergestrekninger (Bognes–Skarberget, Bognes–Lødingen og Drag–Kjøpsvik). Disse strekningene oppleves som svært ustabile. I tillegg til værrelaterte innstillinger, skjer kanselleringer dessverre ofte på grunn av mannskapsmangel eller tekniske problemer. Værforholdene kan vi ikke gjøre noe med, men de øvrige utfordringene har dessverre blitt regelen snarere enn unntaket. 

Denne situasjonen er uholdbar. Det skaper store utfordringer for transportnæringen og øvrig næringsliv. Statens vegvesen snakker mye om forutsigbar framkommelighet, men vår situasjon er alt annet enn forutsigbar. Løsninger må ofte improviseres, noe som påfører betydelige kostnader. 

Vanskelig å se noen reell forbedring  

La oss snakke om vinterveiene. Det er viktig å understreke at ikke alt er dårlig – mye fungerer faktisk bra. Men de største utfordringene dukker opp ved væromslag, spesielt når temperaturen går fra blå til rød. Disse væromslagene varsles i god tid, og konsekvensene, som blankholke, kan forebygges med riktige tiltak til rett tid. Vi ser at noen tar dette på alvor og klarer å forebygge problemene, men altfor ofte skjer det motsatte. Dette har blitt påpekt utallige ganger overfor veieierne, som har gitt lovnader om bedring. Likevel er det vanskelig å se noen reell forbedring, til tross for våre anstrengelser og til tross for at både Riksrevisjonen og undersøkelseskommisjoner etter ulykker har rettet sterk kritikk mot veieierne. 

Vi som har veien som arbeidsplass opplever de samme utfordringene år etter år, uten å se nevneverdige forbedringer. Dette er kritikkverdig, og det virker som om de ansvarlige verken har evnen eller viljen til å gjøre noe med situasjonen. Når det ofte er de samme strekningene som skaper problemer, er det et tydelig tegn på at forbedringer faktisk er mulig. Det handler om riktige og rettidige tiltak, tilstrekkelig kapasitet og kompetanse – og kanskje noen kostnader som er små i forhold til de store positive effektene slike tiltak vil ha. 

Alvorlige konsekvenser 

Konsekvensene av fortsatt passivitet er alvorlige – fra mindre materielle skader til det verste scenarioet: dødsulykker. Det er urovekkende å tenke på at liv kan gå tapt fordi en viktig samfunnsoppgave ikke blir utført på en måte som støtter opp om Statens vegvesens egen nullvisjon. Vi vet at vi ikke kan dokumentere de ulykkene som unngås gjennom forbedringer. Likevel er det nettopp dette arbeidet – å forebygge og forbedre – som er selve kjernen i godt HMS-arbeid. 

Disse utfordringene, kombinert med uforutsigbar framføring av tog til både Fauske og Narvik, skaper store problemer. Resultatet er at store deler av Nord-Norge ofte lammes, noe som påvirker både transport av gods og reisende. Dette medfører betydelige kostnader og kan ramme mennesker på en brutal måte.

Noen av disse utfordringene finnes det ikke kortsiktige løsninger på, men på andre områder finnes det muligheter for forbedring. For eksempel kan bedre og mer forutsigbart vedlikehold av veier gjennomføres med enkle tiltak. Hvorfor dette ikke allerede skjer, kan man virkelig spørre seg om. Kostnadene ved forbedringer vil selvfølgelig være der, men det er en samfunnsoppgave som må tas på største alvor. Som kjent er alternative framføringsmåter få, noe som gjør det enda viktigere å prioritere vedlikeholdet av veiene våre.  

Prat må bli til handling 

Dette temaet dukker opp hver eneste vinter og diskuteres i mange sammenhenger. Men hvor lenge skal vi nøye oss med prat og akseptere at de samme problemene gjentar seg år etter år? Transportnæringens egen organisasjon, NLF, har vinterdrift på agendaen hele tiden. Spørsmålet er om arbeidet som gjøres, er rettet mot de riktige tiltakene – og om andre samfunnsaktører også må engasjere seg mer. 

Veinettet er vår viktigste ferdselsåre, og det blir enda viktigere når både jernbane og ferger svikter – noe som dessverre ser ut til å skje stadig oftere. Da kan vi ikke godta åpenbare svakheter i vinterdriften av veiene. Vi må kreve at veieierne viser handlekraft. 

Løsningen ligger i å sette de som faktisk utfører arbeidet, i sentrum. Det er her kompetansen finnes, og det er her den må videreutvikles gjennom ansvar og tillit. Dette er det viktigste leddet i kjeden, og det må prioriteres dersom vi skal oppnå varige forbedringer.