NLF har de siste månedene avdekket store forskjeller mellom arbeidet som utføres av Statens vegvesens inspektører ved kontroll av tyngre kjøretøy og det som fremgår i kontrollstatistikkene. Det er NLFs oppfatning at det i dag stilles altfor strenge kriterier til statistikkføring av tungbilkontroll.
A-, B- og C-kontroller
I praksis gjennomfører Vegvesenets kontrollører i dag forskjellige grader av inspeksjoner ved tyngre kjøretøy; disse kan grovt deles inn i A-, B- og C-kontroller.
A- og B-kontrollene fungerer som en utsiling, hvor de ryddige kjøretøyene og sjåførene skilles fra de som anses å ha et utvidet kontrollbehov. Disse kontrollene kan fortsatt bestå av flere sentrale punkter avhengig av situasjonen og kontrolløren. Det blir gjerne utført en erfaringsbasert sjekk av kjøretøyet, herunder dekk, bremser og understell, samt rutinemessig kontroll av vekter, dokumenter, bombrikke og utskrift av kjøre- og hviletidsregistrator.
Denne rutinen er en del av inspektørens seleksjonsprosess og er spesielt viktig ved de stasjoner med høy trafikk, som for eksempel Svinesund, Jessheim og Håbakken. Praksisen hindrer at transportører med god kvalitet på kjøretøy og sjåførrutiner heftes unødig, og frigjør ressurser til å stanse flere trafikkfarlige aktører.
Her kontrolleres et utenlandsk vogntog på Jessheim av kontrolleder Bjørn Uno Rogneby. Foto: Stein Inge Stølen
Kun C-kontrollene statistikkføres
Samtidig er det kun de kjøretøyene som tas ut til utvidet sjekk, C-kontrollene, og da som oftest etter at A- og B-kontrollene allerede er gjennomført, som oppfyller kriteriene for statistikkføring. Dette er en omfattende punktliste som naturligvis tar lengre tid både å gjennomføre og loggføre. Derfor er det fordelaktig at denne innsatsen konsentreres rundt de kjøretøyene som anses å ha et særlig inspeksjonsbehov.
Denne praksisen har imidlertid en åpenbar mangel: Siden de øvrige kjøretøyene verken statistikkføres eller logges på noen som helst måte, mangles det i dag oversikt over det reelle antallet som sluses gjennom en kontrollsituasjon. Det betyr at Vegvesenets kontrollstatistikker ikke kan benyttes til noe annet enn et tilstandsbilde på hvor effektive inspektørene er til å sile ut verstingene. Fordi de aller fleste kjøretøyene som har ting i orden slippes videre uten loggføring, sier datamaterialet overhodet ingenting om transportnæringen i sin helhet.
Administrerende direktør i NLF, Geir A. Mo, krever at Statens vegvesen endrer sine rutiner for statistikkføring. Foto: Stein Inge Stølen
Norske transportører kommer uheldig ut
Tilbakemeldinger fra kontrollører ute på stasjonene tyder på at denne praksisen oppfattes som uheldig også hos ansatte i Statens vegvesen. Et sentralt punkt som trekkes frem er forskjellen mellom norske og utenlandske kjøretøy. Siden kontrollørene gjerne kjenner norske transportører best, tas disse sjeldnere ut til utvidet kontroll. Når dette først blir gjort, er det ofte basert på mangler oppdaget ved en A- eller B-inspeksjon. Det betyr at mangelprosenten ved norske kjøretøy og sjåfører gjerne blir uforholdsmessig høy.
Talspersoner i Statens vegvesen har ved flere anledninger kommet med uttalelser i media, hvor mangler ved norske og utenlandske kjøretøy og sjåfører sammenlignes basert på dette selektive statistikkgrunnlaget. Så lenge det ikke føres stikkprøvebaserte tilstandsrapporter ved tunge kjøretøy og yrkessjåfører, finnes det ikke grunnlag for å sammenligne norske og utenlandske transportører.
NLFs representantskap krever derfor:
- At alle tunge kjøretøyer som kontrolleres blir loggført slik at korrekte statistikker kan fremlegges.
- At alle kontroller - også "A- og B-kontroller" – tallfestes - og ikke bare de i dag statistikkførte ”C-kontrollene”.
- Inntil korrekt statistikk foreligger må Statens vegvesens rutiner ved uttalelser i media knyttet til kontroller endres slik at fremstillingen av norsk transportnæring blir korrekt.