Før jeg begynte å jobbe som rådgiver i NLF drev jeg et lite transportfirma. Foruten et kortvarig opphold i tippbilmarkedet var det transport av fersk betong som var vårt fag. Firmaet ble aldri større enn at jeg selv kjørte aktivt hele veien. I løpet av elleve år bak rattet leverte jeg betong til alt fra store prestisjeprosjekt som operaen i Bjørvika, til et par trillebårer til noen som ville ha et stødig søppelstativ. Ingen dager var like, og utfordringer som ga mestringsfølelse stod i kø. Det var en jobb jeg gledet meg til hver eneste dag, og en jobb jeg med stolthet kunne tilby andre. Dessverre endret bransjen seg i løpet av disse åra til det verre. Konkurransen hardnet til, og kundene ble stadig mindre betalingsvillige. Marginene minsket, og for å oppnå tilfredsstillende driftsresultat måtte man jobbe stadig mer.

I bygg- og anleggsbransjen, der organisasjonsgraden er høy, opplever de også utfordringer med stadig større innslag av useriøse aktører. Gjennom samarbeid mellom arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiversida og politiske myndigheter tar de etter beste evne grep. Gjennom for eksempel «Oslo-modellen» stilles det strenge krav til aktører i bransjen. Som transportør av byggevarer applauderte jeg alle initiativ. Dette måtte jo bety at det ville dryppe litt på klokkeren også, i form av mer ordnede arbeidsforhold?

Forventingene mine var skyhøye da jeg skulle levere betong til det nye nasjonalmuseet. Før jeg i det hele tatt fikk sette en fot innenfor portene måtte jeg gjennomføre sikkerhetskurs. Med Statsbygg som byggherre manglet det ikke på høye ambisjoner, ei heller store ord. På denne byggeplassen skulle ingen overstige normal arbeidstid, fikk vi høre. Ingen skulle komme seg verken inn eller ut av anlegget uten godkjent sikkerhetskurs og HMS-kort. Lista lå høyt!

Så startet prosjektet for fullt, og det gikk som det måtte gå. Store støpearbeider ble ofte forsinket, og timene gikk. Men som vi vet; uten lastebilen stopper Norge. Dette gjelder også utbyggingen av nasjonale signalbygg. Det oppstod etterhvert situasjoner der det ikke lenger var så viktig med gyldig HMS-kort, kursbevis eller å holde seg innfor regelverket om arbeidstid. Det var regelen, ikke unntaket, at betongbilsjåførene endte med arbeidstider utover det loven tillater. For ikke å snakke om langt utover ambisjonen om «normalarbeidsdag».

Vaktskiftene på anlegget for øvrig kunne man stille klokka etter. Anleggsarbeidernes skift kom og gikk, mens vi som kjørte betongen var de samme både tidlig og sent. Følelsen av utenforskap var sterk. Alle skulle med, bortsett fra vi som «bare» leverte varene. Dette skulle være en mønsterbyggeplass med alt på stell i alle ledd. Likevel var det på denne byggeplassen jeg oftest opplevde å bli sittende i timesvis utover kveldene i påvente av å få levert lassene mine. Uten å få tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for det.  

Hva er så poenget med å dele denne høyst personlige anekdoten? Jeg tror det er mange i transportnæringa som opplever utviklingen på samme måte, både som arbeidsgiver og arbeidstaker. Stadig flere næringer setter inn tiltak for å stanse useriøse elementer og å rydde opp, mens vi i «transporten» står igjen med følelsen av å bli etterlatt på perrongen. Dersom NLF skal kunne gjøre en kraftfull innsats for å bedre forholdene i næringen er vi etter min mening avhengige av en langt høyere grad av organiserte sjåfører. Fagforeninger er ikke bare en brysom motpart i lønnsforhandlinger, men en viktig samarbeidspartner i kampen for et anstendig arbeidsliv.

Det er ikke i noens interesse at kappløpet mot bunnen skal fortsette. For å snu utviklingen trenger vi ikke bare et sterkt NLF, men også sterke arbeidstakerorganisasjoner. Så, gjør deg selv og næringen en tjeneste; oppmuntre sjåførene dine til å organisere seg i en fagforening!