Aktuelt
Blogg
Regioner
Om NLF
Medlem
Infobank
Min side
Til forsiden
Tariffavtaler – basert på lagspill eller solospill?
Olav G. Hermansen, NLF Arbeidsgiver
schedule 16 februar, 2018

Mange av våre medlemmer er skeptiske til tariffavtaler. Like fullt vil jeg etter tre og et halvt år i felten si at tariffavtalene gjennomgående er bedre enn sitt rykte. Rundt en fjerdedel av sjåførene vi som arbeidsgivere organiserer har tariffavtale, og de fleste lever godt med den. Likevel er det et men. For om den tillitsvalgte ikke spiller på lag kan det går riktig galt.

To relativt ferske saker som «havnet på mitt bord» kan illustrere dette. La oss kalle dem for bedrift A og bedrift B. I bedrift A kom kravet om tariffavtale nærmest ”som julekvelden på kjerringa”.  Jeg skal ikke legge skjul på at i enkelte tilfelle kan konfliktnivået innad i en bedrift være så høyt at de fagorganiserte velger å arbeide i det stille. Men i bedrift A var det klart flere «rariteter» enn som så.  Den selvoppnevnte tillitsvalgte hadde riktignok vervet flere ansatte til fagforeningen på forhånd. Men ingen av dem hadde fått vite – eller skjønte – at krav om en tariffavtale var hovedhensikten med vervingen. Og som ikke dette var nok sluttet vedkommende selvoppnevnte tillitsmann i bedriften rett etter at kravet om tariffavtale hadde kommet til oss i NLF – som arbeidsgiverorganisasjon.

Enden på visa var at de andre organiserte følte seg lurt og sa fra til sin forening om at sorry, vi ønsker ingen tariffavtale. Og da måtte vi igjen gå til fagforeningen, som vi vanligvis har et greit forhold til, å si at med Hovedavtalen – arbeidslivets «grunnlov» - i hånd er ikke forutsetningene for å kreve en tariffavtale til stede.

I bedrift B var forhistorien helt annerledes. Da jeg fikk oversendt kravet om tariffavtale, tok jeg, som vanlig, kontakt med daglig leder og opplyste han om ståa. – Det var ikke uventet, svarte han. Allerede for et halvt år siden hadde han fått nyss fra noen av de ansatte at et tariffavtalekrav var på gang. Så her hadde folk samsnakket underveis. Og fagforeningen hadde gjort en god jobb med å rekruttere et betydelig antall ansatte.

Tilsynelatende utgjør disse historiene om forspillet til tariffavtalen to ytterpunkter. Men historiene er likevel ikke så utypiske. Så la oss se på hva som med stor sannsynlighet vil skje videre i bedrift A og B.

Hvis vi tenker oss at den selvoppnevnte tillitsmannen i bedrift A hadde fortsatt å jobbe der ville han ha dratt med seg et grunnleggende problem – mistillit fra sine arbeidskollegaer.
Ikke bare risikerer en tillitsvalgte som ser konflikter snarere enn muligheter å gjøre livet surt for bedriftsledelsen. Det kanskje mest tragiske, menneskelig sett, er at en slik «tillitsvalgt» står i fare for å bli bedriftens mest upopulære medarbeider.

I bedrift B derimot får vi forhåpentligvis, som hos mange av våre tariffbedrifter, en tillitsvalgt som forstår at han eller hun representerer de ansatte – og ikke bare seg selv.  Det vil fra tid være interessekonflikter, ja vel. Men den tillitsvalgte vil også tilføre bedriftsledelsen mye av «intelligensen fra gølvet». Og hun eller han vil først og fremst være opptatt av å finne løsninger – sammen med ledelsen. Og derved lykkes også partene som regel i fellesskap å finne gode, praktiske og ikke minst konkurransedyktige løsninger sammen.

At noen av våre medlemsbedrifter kan være i overkant skeptiske til tariffavtaler skal jeg ikke nekte for. Men våre ærede motparter, fagforeningene har også utfordringer:

  • både når det gjelder å «skynde seg langsomt» for å sikre at kravet om tariffavtale virkelig har forankring blant de ansatte
  • og med hensyn til å finne fram til en tillitsvalgte som skjønner – og tar inn over seg – at vedkommende er talsperson for alle de ansatte – og ikke bare seg selv.